" HVORDAN KLARER DU Å LEVE? "

Året 2011 startet ikke så bra for meg og min familie, mamma og pappa var gått fra hverandre. Etter mange år med uenigheter, krangling og smelling med dører, var det virkelig på tide at dem tenkte litt på oss barna. Vi satt i mellom dem og viste ikke hva vi kunne gjøre for å hjelpe, vi ville jo ikke at det skulle ende som det gjorde. Vi var jo en familie på 6 stykk, mamma, pappa, meg og mine 3 søsken. Denne sommeren skulle vi flytte, flytte bort fra vårt barndomshjem, vennene vi hadde der vi bodde. Det var ikke noe lett for noen av oss, at vi skulle flytte bort etter så mange år i samme hus, samme bygd, vert med de samme vennene hele livet. Flytte til en plass der du ikke kjenner noen, begynne på en helt ny skole, skape en ny vennekrets. Det er ikke så lett, når du er 14 år. I tillegg har en sykdom, som ikke så mange på skolen, generelt klassen ikke viste hva var. 

Første skole dag kom, jeg gruet meg så enormt mye, men på samme måte så gledet jeg meg til og møte den nye klassen, de nye menneskene som skulle få en plass i livet mitt. Mamma følgte meg til skoleporten, egentlig, så ville jeg at mamma skulle være med meg inn på skolen. Aller helst sitte med meg i klasse rommet! Men heldigvis så sa mamma nei til det, hun sa at jeg kom til og klare dette her på egenhånd, jeg kom til og finne noen å snakke med ganske så med en gang. Jeg gikk inn på skole plassen, snudde meg rundt for å se om mamma sto der og så på meg mens jeg gikk inn døra. Da kjente jeg det, den frykten, redselen og den ubehagelige følelsen som strømmet igjennom kroppen på meg, i det jeg gikk inn døra. Alt i alt, så var det ikke så gale om jeg trodde det skulle bli, jeg ble godt tatt imot av mine klassekamerater. 

Dagene gikk, ukene gikk, månedene gikk. Det skulle vise seg og ikke være så lett. Det var ikke så lett å ha en sykdom, en sykdom som ingen viste om. En sykdom som alle viste om der vi bodde før, det jeg oppvokste med venner, der viste alle hvordan det var for meg. Og nå måtte jeg begynne på nytt? 
Kropps presset forsatte jo som før, du kunne ikke ha noe ekstra liggende på verken mage eller lår, da var du ikke god nok. Det ble verre, så mye verre skal jeg si deg!
Jeg verken kunne eller ville sitte foran klassen og ta insulin i magen, jeg måtte alltid snike meg unna i timene, spørre om å få gå på do. Si at jeg hadde glemt noe jeg måtte ha. Så klart lå alle merke til at jeg gikk ut, gikk ut med hånda i lomma. For å gjemme bort utstyre jeg trengte for å sette insulin. 

" ÆSJ, MÅ DU DET?"      " SERIØST, DET ER JO EKKELT"    " STAKKAR DEG, HVA LIV LEVER DU?"   " HVORDAN KLARER DU Å LEVE?"   " SKULKER"  "  DIN GRIS" 
" SPRØYTENARKOMAN"   " SPRØYTEMISSBRUKER"  

Der er bare litt av det jeg fikk høre, fikk høre så mye at jeg fortrengte det etter hvert, men det kom jo en dag der jeg ikke kunne det lengre. Det var den tida jeg fant ut jeg skulle slutte å ta medisinen. Sutte å gå ut fra timene, slutte å være den unormale jenta i klassen som trenger sprøyte for og overleve. På den tida ble barnevernet blanda inn, på grunn av sykdommen! Hver mat friminutt kom en syke pleier på skolen for å sette insulin på meg, hver dag hjemme måtte mamma sette insulin på meg, HVER DAG. Jeg hadde ikke noe valg. Både sykepleier og barnevernet var hjemme hos oss på besøk, til faste tider. Dere skal vite en ting: Dem var der på grunn av sykdommen, ikke for noe annet! Føler det er viktig og dele det med dere!  Månedene gikk, til slutt så skulle jeg ta insulin selv igjen, med tilsyn av voksne/venner/familie. Det gikk greit.  Etter noen uker, så fikk jeg gjøre det alene igjen, jeg fikk stå på mine egne bein og ha full kontroll på livet mitt. 

Å ha en sykdom som ingen ser, det er ikke noe lett. Det er ikke så mange som forstår hvor alvorlig det er, hvor viktig det er å stå opp for det, stå imot dem som gjør deg vondt, stå imot å prøve og få dem til og forstå hvordan ett liv med Diabetes type 1 er. Hvordan det er å alltid måtte ha med seg utstyr, uansett hva! 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Elena Victoria

Elena Victoria

20, Kvinnherad

20år gammel jente fra en liten kommune med navnet Kvinnherad, bor nå på Stord med min lille prinsesse på 1år. Denne blogger kommer til og handle om min hverdag som mamma og diabetiker.

Kategorier

Arkiv

hits