Personlig innlegg, jeg ikke turte å fortelle om!! BETYR MYE FOR MEG!

Dette innlegget har jeg grublet og tenkt nøye igjennom om jeg faktisk turte og publisere,
men jeg er sterk, jeg står frem for den jeg er, hvordan mitt liv og mareritt er/ har vært.. 


OG JEG HÅPER DU VIL LESE IGJENNOM HELE OG LEGGE IGJEN EN LITEN KOMMENTAR!

Nå tenkte jeg å fortelle litt om hvordan det har vært/ er for meg og ha diabetes type 1. 

Jeg var ikke gamle jenta da jeg fikk diagnosen Diabetes type 1.
Det var en dag i 2004, en liten jente på en alder av 7 år sin hverdag ble snudd på hode.
Lille meg, Elena fikk den forferdelige beskjeden at jeg hadde fått diabetes, noe ingen i familien 
viste helt hva var, og helt hva det gikk ut på.
Jeg ble sendt til Haukeland sykehus og måtte være der i 14 dager. 
Få vite hva jeg måtte gjøre resten av livet, hvordan ting fungerte. 

Jeg var en liten jente på 7 år, med sprøyteskrekk, livredd for nåler, ville bare stikke hjem, være den "gamle" meg, 
være med venner, gå på skolen gjøre lekser, og gjøre det alle de andre "normale" vennene mine gjorde. 

Men dette var noe jeg ikke kunne slippe unna, noe jeg MÅTTE gå igjennom,
noe jeg måtte sette meg inn i, lære og ikke være redd for å vise frem..

De 14 dagene på sykehuset gikk nå som så, jeg kom meg igjennom det,
fikk besøk av min daværende kontaktlærer, fikk leker, familien kom på besøk og jeg 
fikk spille inn min egen CD. 
Og hver gang jeg skulle stikke meg i magen/ låret tegnet de ALLTID et smilefjes på meg, 
og sa at dette gjorde ikke vondt, smilefjeset smiler fortsatt, og da gikk det igrunn ganske så greit!

Jeg reiste hjem, gledet meg til å begynne på skolen igjen, være sammen med venner og være
"normal" igjen... Men det var jeg ikke, jeg var fortsatt den jenta som var redd, redd for at de andre skulle
kalle meg syk, bare fordi jeg hadde fått diagnosen Diabetes.. 

Dagene gikk, årene gikk, jeg ble ungdom...

Og da begynte HELVETE....

Jeg ble mer og mer redd for å vise frem "livet" mitt ( jeg turte ikke ta medisin/sprøyter framfor mennesker/klassen).
Dette ble tyngre og tyngre for meg, jeg ble mer og mer sett ned på, jeg ble kalt 
Sprøyte missbruker, sprøytenarkoman, at jeg dopet meg ned OSV.. 

Dette ble da veldig tøft å vanskelig for meg, at jeg til slutt, sluttet å ta medisinen min, sluttet å bry meg om "livet"  altså
jeg sluttet å bry meg om å ta medisinen min, for jeg ville jo ikke være den "unormale".. 
Jeg ville jo bare være som alle andre ungdommer, slippe å drasse med meg sprøyter, sprøytespisser og målesakene mine...

Jeg gidde faktisk opp håpet! Jeg sank så langt ned, at jeg ble innlagt med begynnelse av syreforgifting, og for dere som ikke vet det,
så er det dødelig.. 

Jeg begynte å forstå alvoret, jeg begynte å ta medisin og gjøre det jeg må gjøre for å faktisk være i livet,
om jeg skal leve må jeg ta medisin og gjøre det jeg må!
Det at andre faktisk fikk meg ned på bunn, viser bare hvor lavt de selv synker, og hvor STERK jeg faktisk er/ kan være..

Hadde det ikke vært for min FANTASTISKE mamma, hadde jeg dessverre ikke våre her den dagen jeg er i dag!
Hadde det ikke våre for at jeg faktisk aksepterte at jeg har diabetes og må ta medisin for å overleve, 
hadde det ikke vært for mine gode venne, som ALDRI gidde meg opp uansett hvor sint, forbanna, deppa og hvor lang nede jeg var
hadde jeg ikke våre den personen jeg er i dag, for å si det sterkt så hadde jeg faktisk ikke våre i denne verden!!

Jeg mistet min gode bestevenninne 6 Februar 2015.
Hun døde av diabetesen sin.
Både jeg og hun var i samme situasjon, vi snakket hver eneste dag, hjalp hverandre, støttet hverandre og
tok alltid medisinene våres sammen...

Hadde det ikke vært for at hun faktisk forsvant så brått fra meg, hadde jeg havnet i samme situasjon,
hun fikk meg til å åpne øynene opp og tenke på det positive i livet,
hun fikk meg til å innse at, 1 dag uten medisin, er dødelig, er faktisk LIVSFARLIG. 

Jeg er så utrolig glad, utrolig glad for at jeg kom meg ut av den "fasen" i livet, der jeg ville gi opp alt, gidde en god faen i hva folk sa, 
og prøvde og gjøre for meg..

Og nå er jeg ENDELIG på rett kjør, på rett vei, på rett vei til å ikke ha ødelagt kroppen min, synet mitt er dårligere og bena mine verker hver dag, 
fordi jeg sluttet å ta medisin i den vanskelige perioden..
Jeg er bare så inderlig glad for at jeg forsto alvoret før både, nyrer, synet, bena og ALT ble ødelagt og jeg
enten er død eller sitter i rullestol og trenger hjelp til alt..

Det er vanskelig å forklare til noen som ikke har peiling. Det er en daglig kamp å være i smerte eller kvalme på innsiden
mens du ser awesome ut på utsiden.
Vær så snill og sett dette som statusen din i minst 1 time hvis du eller noen du kjenner har en usynlig sykdom
(ADD, ADHD, PTSD, angst, bipolar, depresjon, diabetes, fibromyalgi, MS, ME, leddgikt, kreft, hjertesykdommer, epilepsi, autisme etc.) "aldri døm det dere ikke forstår"

Dette er noe som går på facebook fortiden, og det var det som fikk meg til å tenke.. 
Tenke på ALLE de andre her i verden så sliter, har det vondt, tenker feil og gjør feile valg..
Og det gikk VELDIG inn på meg..

JEG HÅPER DETTE HJELPER NOEN ANDRE DER UTE, SOM ER/ HAR VÅRE I SAMME SITUASJON!
OG TIL DERE SOM MOBBER FOLK MED EN SYKDOM, FÅR KJENNE PÅ HVORDAN DET ER FOR OSS
SOM SLITER MED DEM!

 

 

 

 

18 kommentarer

17.11.2015 kl.22:49

Du er sterk, aldri gje opp!!!

Morten

17.11.2015 kl.22:49

Elena!, du er den tøffeste jenta eg kjenner, du setter alltid alle andre forhand deg skjølv men uansett tar vare på deg! :-)! Du er ei jenta som betyr utrulig masse for venner og familie og ikkje minst meg! Det finnes svært få sånne personer som deg! Du er som sagt utrulig tøff og sterk som skriver dette! Det du skriver viser bare kor tøff og viljesterk du er, eg er så utrulig stolt av deg :-)!!

Belinda

17.11.2015 kl.22:50

Verdens beste lillesøster! Stolt øve deg <3

IV

17.11.2015 kl.22:56

Et sterkt og ærleg innlegg! Virkelig verdt å lesa, og eg beundrer deg på fleire måtar. Du er ein inspirasjon for andre som har diabetes type 1 (og andre typer diabetes). Det er sterkt det du skriver... alt som du har opplevd, og som du ser på som ei drivkraft og motivasjon i ditt liv - fantastisk! Håper med tiden at det kjem "medisin" som kurerer slike sjukdommer... stå på!

17.11.2015 kl.22:59

Kjempe bra innlegg:)

Alida

17.11.2015 kl.23:14

Du er fantastisk sterk og du fortjener det beste! Håper alt blir bedre og at du har det bra! Ingen fortjener å ha det vondt og vertfall ikkje du<3 livet er kjipt for alle en eller annen gand opp i tia, men det er berre sånn:/ det er ikkje alle som får til å skrive dette som du skreiv på ein så forståelig måte som du gjorde! du er ein heilt fantastisk person med fantastisk personlighet og du er berre heilt nydelig! Klem og gode tanker fra meg<3

17.11.2015 kl.23:38

Hei. Dette var veldig godt skrevet. Det har nok krevd masse å skrivet dette, og du skal være stolt av deg selv som har gjort det. Dette vil nok hjelpe mange andre ungdommer i lignende situasjoner. Stå på videre 😄

17.11.2015 kl.23:41

Nå hadde nok bestevenninna di vårte stolt over deg! Du er sterk Elena!!

Mona

17.11.2015 kl.23:43

Glemte navn på innlegget mitt nettopp.

Elise Sekkingstad

18.11.2015 kl.00:37

Dette var kjempe sterkt å lese! Jeg har aldri tenkt at diabetesen din har vert et problem for deg! Hver gang du har snakket om det har det på meg virket som om det er det mest naturlige i hele verden å snakke om.

Jeg har aldri sett på deg som svak eller anderledes fordi at du har diabetes. Du er den du er og alle feil, kvaliteter og egenskaper på godt og vondt er med på å gjøre deg til akuratt det mennesket du er!

Du er en fantastisk skjønn jente, og det skal du aldri glemme! Det var trist at du skulle miste en god venn for å inne hvor alvorlig denne sykdommen kunne være, og det var veldig trist og lese! Jeg vet hvordan det er å miste en som står deg veldig nermt uten noen forvarsel på hva som kommer til å skje.

Ta med deg de gode minnene dere hadde samme og lær av alt du lærer ❤️

Savner dere der ute kjempe masse! Og kommer snart på besøk ❤️

Stå på videre! Du er en sterk jente Elena 😊💕

Kjempe flott at du klarte å skrive dette innlegget 👏🏼💕

Marita ☺

18.11.2015 kl.07:07

Eg e så stolt av deg 💖 Du e sterk! Så glad i deg lille søss 😘

18.11.2015 kl.09:55

Du er tøff og heldig😊 eg er mamma til ei me usynlige lidelsar som mange ikkje forstår og ho har nok kjent på detta du skriv om💗 de e mykje arbeid og stort mot å stå fram👍 ha en kj.go dag

18.11.2015 kl.10:17

Her har lærarane ei viktig oppgåve. Viktig å orientera frå første stund om sjukdommar som nokon av elevane har. Korleis det virkar og kva som må til for at dei ikkje skal bli sjukare. Blir dei orientert tidleg blir det i større grad noko naturleg

Trond Andersen

18.11.2015 kl.10:41

Dette var tøft gjort Elena! Stå på for deg selv, og andre. Vær åpen om det som er vanskelig, jeg har erfart at det er best. Lykke til.

Mvh Trond

Bente Katrin

18.11.2015 kl.12:41

Stå på Elena!:-) Sjøl om eg å deg ikkje alltid e på talefot, e eg ekstremt glad i deg, å håpe du veit at eg alltid e her for deg! Du e tøff så tørr å innrømma at du no, endelig, har fonne ut at du bare må akseptera sjukdommen din, at da e da som e deg. Eg heie på deg <3

Ben Ruben Kristensen

18.11.2015 kl.13:05

Tusen er tøff. Stå på og du vil nå langt.

Ben Ruben Kristensen

18.11.2015 kl.13:06

Du er tøff. Stå på og du vil nå langt.

Malin

19.11.2015 kl.23:18

Stå på!!

Du e sterk!

Skriv en ny kommentar

Elena Victoria

Elena Victoria

20, Kvinnherad

20år gammel jente fra en liten kommune med navnet Kvinnherad, bor nå på Stord med min lille prinsesse på 1år. Denne blogger kommer til og handle om min hverdag som mamma og diabetiker.

Kategorier

Arkiv

hits