Gjeste innlegg

Hei kjre lillesster. Jeg er s stolt over deg, jeg er s stolt over at du turte st frem til verden om hvordan du har hatt det, hvordan livet ditt har vert i din barndom og ungdom. Jeg er s stolt som er din sster, jeg er s stolt over at du er tanta til mitt barn, jeg er s stolt over hvor langt du har kommet i livet, jeg er s stolt over at du er den du er! og ikke minst s er jeg s utrolig STOLT over kunne si at du er min lillesster!

Jeg ble s rrt nr jeg leste det du skrev, det rant en god del trer ned mitt skinn. Jeg ble enda mer rrt nr jeg s hvor mange som delte det du formidlet, hvor mange gode og stttende kommentarer du har ftt, for vre HELT deg selv, og ikke minst rlig med dem rundt deg! Det gjorde s godt i storesster hjerte lese at du n forstr, du forstr hva det innebrer ha en sykdom som Diabetes type 1. Du er s sterk, Du er s god! Rett slett helt fantastisk!

I mange r har jeg vert s redd for miste deg, jeg har levd p frykt for at du skulle g bort. Redd for f en telefon! Det gjr s vondt inni meg, det vite at du har hatt det vondt. Livet er ikke noe lett, det er ikke en dans p roser vokse opp p dette r hundre. Det er ett s enormt stort press p alt og alle! Det er jo aldri noe som er godt nok for noen skulle en trodd? Hva er det som er bra da? Hva gjorde du feil som ingen andre gjorde? Nei, denne verden er bare helt utrolig.

st frem om noe s sterkt i dagens samfunn, er ikke noe lett. Sprsmlene komme jo strmmende om alt mulig. Det jeg liker med innlegget ditt er at du formidler det p en mte der du gir beskjed til omverden at snn som du har hatt det, skal deg ikke vre. Det er ikke noe farlig sprre om hjelp!. Du hjelper andre voksne med barn s har Diabetes type 1 til og vre mer pen og se litt mer p at det ikke skjer demmes unger ogs. Du fr unge jenter til og tenke helt annerledes p denne sykdommen. JEG ER S STOLT!

27.02.1997 var en gledens dag for oss, da fikk vi en lillesster. Som vi elsker s enormt mye! Elena? Du er gull verdt, om ikke mer!

Stor klem den ene av dine store sstre! <3





Linus Matheo er ogs veldig glad i dadda'en sin!

Personlig innlegg, jeg ikke turte fortelle om!! BETYR MYE FOR MEG!

Dette innlegget har jeg grublet og tenkt nye igjennom om jeg faktisk turte og publisere,
men jeg er sterk, jeg str frem for den jeg er, hvordan mitt liv og mareritt er/ har vrt..


OG JEG HPER DU VIL LESE IGJENNOM HELE OG LEGGE IGJEN EN LITEN KOMMENTAR!

N tenkte jeg fortelle litt om hvordan det har vrt/ er for meg og ha diabetes type 1.

Jeg var ikke gamle jenta da jeg fikk diagnosen Diabetes type 1.
Det var en dag i 2004, en liten jente p en alder av 7 r sin hverdag ble snudd p hode.
Lille meg, Elena fikk den forferdelige beskjeden at jeg hadde ftt diabetes, noe ingen i familien
viste helt hva var, og helt hva det gikk ut p.
Jeg ble sendt til Haukeland sykehus og mtte vre der i 14 dager.
F vite hva jeg mtte gjre resten av livet, hvordan ting fungerte.

Jeg var en liten jente p 7 r, med spryteskrekk, livredd for nler, ville bare stikke hjem, vre den "gamle" meg,
vre med venner, g p skolen gjre lekser, og gjre det alle de andre "normale" vennene mine gjorde.

Men dette var noe jeg ikke kunne slippe unna, noe jeg MTTE g igjennom,
noe jeg mtte sette meg inn i, lre og ikke vre redd for vise frem..

De 14 dagene p sykehuset gikk n som s, jeg kom meg igjennom det,
fikk besk av min davrende kontaktlrer, fikk leker, familien kom p besk og jeg
fikk spille inn min egen CD.
Og hver gang jeg skulle stikke meg i magen/ lret tegnet de ALLTID et smilefjes p meg,
og sa at dette gjorde ikke vondt, smilefjeset smiler fortsatt, og da gikk det igrunn ganske s greit!

Jeg reiste hjem, gledet meg til begynne p skolen igjen, vre sammen med venner og vre
"normal" igjen... Men det var jeg ikke, jeg var fortsatt den jenta som var redd, redd for at de andre skulle
kalle meg syk, bare fordi jeg hadde ftt diagnosen Diabetes..

Dagene gikk, rene gikk, jeg ble ungdom...

Og da begynte HELVETE....

Jeg ble mer og mer redd for vise frem "livet" mitt ( jeg turte ikke ta medisin/spryter framfor mennesker/klassen).
Dette ble tyngre og tyngre for meg, jeg ble mer og mer sett ned p, jeg ble kalt
Spryte missbruker, sprytenarkoman, at jeg dopet meg ned OSV..

Dette ble da veldig tft vanskelig for meg, at jeg til slutt, sluttet ta medisinen min, sluttet bry meg om "livet" alts
jeg sluttet bry meg om ta medisinen min, for jeg ville jo ikke vre den "unormale"..
Jeg ville jo bare vre som alle andre ungdommer, slippe drasse med meg spryter, sprytespisser og mlesakene mine...

Jeg gidde faktisk opp hpet! Jeg sank s langt ned, at jeg ble innlagt med begynnelse av syreforgifting, og for dere som ikke vet det,
s er det ddelig..

Jeg begynte forst alvoret, jeg begynte ta medisin og gjre det jeg m gjre for faktisk vre i livet,
om jeg skal leve m jeg ta medisin og gjre det jeg m!
Det at andre faktisk fikk meg ned p bunn, viser bare hvor lavt de selv synker, og hvor STERK jeg faktisk er/ kan vre..

Hadde det ikke vrt for min FANTASTISKE mamma, hadde jeg dessverre ikke vre her den dagen jeg er i dag!
Hadde det ikke vre for at jeg faktisk aksepterte at jeg har diabetes og m ta medisin for overleve,
hadde det ikke vrt for mine gode venne, som ALDRI gidde meg opp uansett hvor sint, forbanna, deppa og hvor lang nede jeg var
hadde jeg ikke vre den personen jeg er i dag, for si det sterkt s hadde jeg faktisk ikke vre i denne verden!!

Jeg mistet min gode bestevenninne 6 Februar 2015.
Hun dde av diabetesen sin.
Bde jeg og hun var i samme situasjon, vi snakket hver eneste dag, hjalp hverandre, stttet hverandre og
tok alltid medisinene vres sammen...

Hadde det ikke vrt for at hun faktisk forsvant s brtt fra meg, hadde jeg havnet i samme situasjon,
hun fikk meg til pne ynene opp og tenke p det positive i livet,
hun fikk meg til innse at, 1 dag uten medisin, er ddelig, er faktisk LIVSFARLIG.

Jeg er s utrolig glad, utrolig glad for at jeg kom meg ut av den "fasen" i livet, der jeg ville gi opp alt, gidde en god faen i hva folk sa,
og prvde og gjre for meg..

Og n er jeg ENDELIG p rett kjr, p rett vei, p rett vei til ikke ha delagt kroppen min, synet mitt er drligere og bena mine verker hver dag,
fordi jeg sluttet ta medisin i den vanskelige perioden..
Jeg er bare s inderlig glad for at jeg forsto alvoret fr bde, nyrer, synet, bena og ALT ble delagt og jeg
enten er dd eller sitter i rullestol og trenger hjelp til alt..

Det er vanskelig forklare til noen som ikke har peiling. Det er en daglig kamp vre i smerte eller kvalme p innsiden
mens du ser awesome ut p utsiden.
Vr s snill og sett dette som statusen din i minst 1 time hvis du eller noen du kjenner har en usynlig sykdom
(ADD, ADHD, PTSD, angst, bipolar, depresjon, diabetes, fibromyalgi, MS, ME, leddgikt, kreft, hjertesykdommer, epilepsi, autisme etc.) "aldri dm det dere ikke forstr"

Dette er noe som gr p facebook fortiden, og det var det som fikk meg til tenke..
Tenke p ALLE de andre her i verden s sliter, har det vondt, tenker feil og gjr feile valg..
Og det gikk VELDIG inn p meg..

JEG HPER DETTE HJELPER NOEN ANDRE DER UTE, SOM ER/ HAR VRE I SAMME SITUASJON!
OG TIL DERE SOM MOBBER FOLK MED EN SYKDOM, FR KJENNE P HVORDAN DET ER FOR OSS
SOM SLITER MED DEM!