Snikkerskake lignende

Jeg var hos venninna mi for noen dager siden, og da hadde hun laget en kake,
en snikkerskake lignende kake, jeg fikk smake å den var FANTASTISK! 

Så i går kveld, kjøpt jeg inn til denne kaken, og laget den!
Og siden den skal stå noen timer i kjøleskap, så smakte jeg
den i dag! Og GUD SÅ FANTASTISK KAKE!! 





"Er du stolt over diabetesen din?"

"Er du stolt over diabetesen din?"

"Vil du ha oppmerksomhet, derfor du er begynt og blogge?"

Jeg må bare si EN ting ; 
NEI, jeg blogger ikke for oppmerksomhet, 
jeg er heller ikke stolt over diabetesen min!
Er det noe jeg ønsker over ALT her i verden, så er det
å bli kvitt diabetesen..

Grunnen for at jeg begynte å blogge, og blogge mye om diabetesen min er fordi,
dette er som en dagbok for meg, jeg kan skrive nett hva jeg vil og føler!
Jeg begynte også og blogge om diabetesen min her, sånn at andre som er i samme
situasjon som meg kan lese og vite at de ikke er alene om det.. 
Jeg startet også og blogge om diabetesen fordi ;
Det er så SYKT mange ute i verden som blir mobbet av diabetesen, 
og det er så SYKT mange mennesker ute i verden så mobber folk med en sykdom,
og de burde virkelig sette seg ned og lese på hvor mye folk faktisk kan slite.. 

Så NEI!!
Jeg blogger ikke fordi jeg er STOLT over det, og heller ikke fordi jeg vil ha oppmerksomhet!

VI MED DIABETES, GJØR DETTE FOR Å OVERLEVE IKKE FOR OPPMERKSOMHET;



 

Gjeste innlegg

Hei kjære lillesøster. Jeg er så stolt over deg, jeg er så stolt over at du turte å stå frem til verden om hvordan du har hatt det, hvordan livet ditt har vert i din barndom og ungdom. Jeg er så stolt som er din søster, jeg er så stolt over at du er tanta til mitt barn, jeg er så stolt over hvor langt du har kommet i livet, jeg er så stolt over at du er den du er! og ikke minst så er jeg så utrolig STOLT over å kunne si at du er min lillesøster! 

Jeg ble så rørt når jeg leste det du skrev, det rant en god del tårer ned mitt skinn. Jeg ble enda mer rørt når jeg så hvor mange som delte det du formidlet, hvor mange gode og støttende kommentarer du har fått, for å være HELT deg selv, og ikke minst ærlig med dem rundt deg! Det gjorde så godt i storesøster hjerte å lese at du nå forstår, du forstår hva det innebærer å ha en sykdom som Diabetes type 1. Du er så sterk, Du er så god! Rett å slett helt fantastisk! 

I mange år har jeg vert så redd for å miste deg, jeg har levd på frykt for at du skulle gå bort. Redd for å få en telefon! Det gjør så vondt inni meg, det å vite at du har hatt det å vondt. Livet er ikke noe lett, det er ikke en dans på roser å vokse opp på dette år hundre. Det er ett så enormt stort press på alt og alle! Det er jo aldri noe som er godt nok for noen skulle en trodd? Hva er det som er bra da? Hva gjorde du feil som ingen andre gjorde? Nei, denne verden er bare helt utrolig. 

Å stå frem om noe så sterkt i dagens samfunn, er ikke noe lett. Spørsmålene komme jo strømmende om alt mulig. Det jeg liker med innlegget ditt er at du formidler det på en måte der du gir beskjed til omverden at sånn som du har hatt det, skal deg ikke være. Det er ikke noe farlig å spørre om hjelp!. Du hjelper andre voksne med barn så har Diabetes type 1 til og være mer åpen og se litt mer på at det ikke skjer demmes unger også. Du får unge jenter til og tenke helt annerledes på denne sykdommen. JEG ER SÅ STOLT!

27.02.1997 var en gledens dag for oss, da fikk vi en lillesøster. Som vi elsker så enormt mye! Elena? Du er gull verdt, om ikke mer!

Stor klem den ene av dine store søstre! <3





Linus Matheo er også veldig glad i dadda'en sin!

" HVORDAN KLARER DU Å LEVE? "

Året 2011 startet ikke så bra for meg og min familie, mamma og pappa var gått fra hverandre. Etter mange år med uenigheter, krangling og smelling med dører, var det virkelig på tide at dem tenkte litt på oss barna. Vi satt i mellom dem og viste ikke hva vi kunne gjøre for å hjelpe, vi ville jo ikke at det skulle ende som det gjorde. Vi var jo en familie på 6 stykk, mamma, pappa, meg og mine 3 søsken. Denne sommeren skulle vi flytte, flytte bort fra vårt barndomshjem, vennene vi hadde der vi bodde. Det var ikke noe lett for noen av oss, at vi skulle flytte bort etter så mange år i samme hus, samme bygd, vert med de samme vennene hele livet. Flytte til en plass der du ikke kjenner noen, begynne på en helt ny skole, skape en ny vennekrets. Det er ikke så lett, når du er 14 år. I tillegg har en sykdom, som ikke så mange på skolen, generelt klassen ikke viste hva var. 

Første skole dag kom, jeg gruet meg så enormt mye, men på samme måte så gledet jeg meg til og møte den nye klassen, de nye menneskene som skulle få en plass i livet mitt. Mamma følgte meg til skoleporten, egentlig, så ville jeg at mamma skulle være med meg inn på skolen. Aller helst sitte med meg i klasse rommet! Men heldigvis så sa mamma nei til det, hun sa at jeg kom til og klare dette her på egenhånd, jeg kom til og finne noen å snakke med ganske så med en gang. Jeg gikk inn på skole plassen, snudde meg rundt for å se om mamma sto der og så på meg mens jeg gikk inn døra. Da kjente jeg det, den frykten, redselen og den ubehagelige følelsen som strømmet igjennom kroppen på meg, i det jeg gikk inn døra. Alt i alt, så var det ikke så gale om jeg trodde det skulle bli, jeg ble godt tatt imot av mine klassekamerater. 

Dagene gikk, ukene gikk, månedene gikk. Det skulle vise seg og ikke være så lett. Det var ikke så lett å ha en sykdom, en sykdom som ingen viste om. En sykdom som alle viste om der vi bodde før, det jeg oppvokste med venner, der viste alle hvordan det var for meg. Og nå måtte jeg begynne på nytt? 
Kropps presset forsatte jo som før, du kunne ikke ha noe ekstra liggende på verken mage eller lår, da var du ikke god nok. Det ble verre, så mye verre skal jeg si deg!
Jeg verken kunne eller ville sitte foran klassen og ta insulin i magen, jeg måtte alltid snike meg unna i timene, spørre om å få gå på do. Si at jeg hadde glemt noe jeg måtte ha. Så klart lå alle merke til at jeg gikk ut, gikk ut med hånda i lomma. For å gjemme bort utstyre jeg trengte for å sette insulin. 

" ÆSJ, MÅ DU DET?"      " SERIØST, DET ER JO EKKELT"    " STAKKAR DEG, HVA LIV LEVER DU?"   " HVORDAN KLARER DU Å LEVE?"   " SKULKER"  "  DIN GRIS" 
" SPRØYTENARKOMAN"   " SPRØYTEMISSBRUKER"  

Der er bare litt av det jeg fikk høre, fikk høre så mye at jeg fortrengte det etter hvert, men det kom jo en dag der jeg ikke kunne det lengre. Det var den tida jeg fant ut jeg skulle slutte å ta medisinen. Sutte å gå ut fra timene, slutte å være den unormale jenta i klassen som trenger sprøyte for og overleve. På den tida ble barnevernet blanda inn, på grunn av sykdommen! Hver mat friminutt kom en syke pleier på skolen for å sette insulin på meg, hver dag hjemme måtte mamma sette insulin på meg, HVER DAG. Jeg hadde ikke noe valg. Både sykepleier og barnevernet var hjemme hos oss på besøk, til faste tider. Dere skal vite en ting: Dem var der på grunn av sykdommen, ikke for noe annet! Føler det er viktig og dele det med dere!  Månedene gikk, til slutt så skulle jeg ta insulin selv igjen, med tilsyn av voksne/venner/familie. Det gikk greit.  Etter noen uker, så fikk jeg gjøre det alene igjen, jeg fikk stå på mine egne bein og ha full kontroll på livet mitt. 

Å ha en sykdom som ingen ser, det er ikke noe lett. Det er ikke så mange som forstår hvor alvorlig det er, hvor viktig det er å stå opp for det, stå imot dem som gjør deg vondt, stå imot å prøve og få dem til og forstå hvordan ett liv med Diabetes type 1 er. Hvordan det er å alltid måtte ha med seg utstyr, uansett hva! 

 

Personlig innlegg, jeg ikke turte å fortelle om!! BETYR MYE FOR MEG!

Dette innlegget har jeg grublet og tenkt nøye igjennom om jeg faktisk turte og publisere,
men jeg er sterk, jeg står frem for den jeg er, hvordan mitt liv og mareritt er/ har vært.. 


OG JEG HÅPER DU VIL LESE IGJENNOM HELE OG LEGGE IGJEN EN LITEN KOMMENTAR!

Nå tenkte jeg å fortelle litt om hvordan det har vært/ er for meg og ha diabetes type 1. 

Jeg var ikke gamle jenta da jeg fikk diagnosen Diabetes type 1.
Det var en dag i 2004, en liten jente på en alder av 7 år sin hverdag ble snudd på hode.
Lille meg, Elena fikk den forferdelige beskjeden at jeg hadde fått diabetes, noe ingen i familien 
viste helt hva var, og helt hva det gikk ut på.
Jeg ble sendt til Haukeland sykehus og måtte være der i 14 dager. 
Få vite hva jeg måtte gjøre resten av livet, hvordan ting fungerte. 

Jeg var en liten jente på 7 år, med sprøyteskrekk, livredd for nåler, ville bare stikke hjem, være den "gamle" meg, 
være med venner, gå på skolen gjøre lekser, og gjøre det alle de andre "normale" vennene mine gjorde. 

Men dette var noe jeg ikke kunne slippe unna, noe jeg MÅTTE gå igjennom,
noe jeg måtte sette meg inn i, lære og ikke være redd for å vise frem..

De 14 dagene på sykehuset gikk nå som så, jeg kom meg igjennom det,
fikk besøk av min daværende kontaktlærer, fikk leker, familien kom på besøk og jeg 
fikk spille inn min egen CD. 
Og hver gang jeg skulle stikke meg i magen/ låret tegnet de ALLTID et smilefjes på meg, 
og sa at dette gjorde ikke vondt, smilefjeset smiler fortsatt, og da gikk det igrunn ganske så greit!

Jeg reiste hjem, gledet meg til å begynne på skolen igjen, være sammen med venner og være
"normal" igjen... Men det var jeg ikke, jeg var fortsatt den jenta som var redd, redd for at de andre skulle
kalle meg syk, bare fordi jeg hadde fått diagnosen Diabetes.. 

Dagene gikk, årene gikk, jeg ble ungdom...

Og da begynte HELVETE....

Jeg ble mer og mer redd for å vise frem "livet" mitt ( jeg turte ikke ta medisin/sprøyter framfor mennesker/klassen).
Dette ble tyngre og tyngre for meg, jeg ble mer og mer sett ned på, jeg ble kalt 
Sprøyte missbruker, sprøytenarkoman, at jeg dopet meg ned OSV.. 

Dette ble da veldig tøft å vanskelig for meg, at jeg til slutt, sluttet å ta medisinen min, sluttet å bry meg om "livet"  altså
jeg sluttet å bry meg om å ta medisinen min, for jeg ville jo ikke være den "unormale".. 
Jeg ville jo bare være som alle andre ungdommer, slippe å drasse med meg sprøyter, sprøytespisser og målesakene mine...

Jeg gidde faktisk opp håpet! Jeg sank så langt ned, at jeg ble innlagt med begynnelse av syreforgifting, og for dere som ikke vet det,
så er det dødelig.. 

Jeg begynte å forstå alvoret, jeg begynte å ta medisin og gjøre det jeg må gjøre for å faktisk være i livet,
om jeg skal leve må jeg ta medisin og gjøre det jeg må!
Det at andre faktisk fikk meg ned på bunn, viser bare hvor lavt de selv synker, og hvor STERK jeg faktisk er/ kan være..

Hadde det ikke vært for min FANTASTISKE mamma, hadde jeg dessverre ikke våre her den dagen jeg er i dag!
Hadde det ikke våre for at jeg faktisk aksepterte at jeg har diabetes og må ta medisin for å overleve, 
hadde det ikke vært for mine gode venne, som ALDRI gidde meg opp uansett hvor sint, forbanna, deppa og hvor lang nede jeg var
hadde jeg ikke våre den personen jeg er i dag, for å si det sterkt så hadde jeg faktisk ikke våre i denne verden!!

Jeg mistet min gode bestevenninne 6 Februar 2015.
Hun døde av diabetesen sin.
Både jeg og hun var i samme situasjon, vi snakket hver eneste dag, hjalp hverandre, støttet hverandre og
tok alltid medisinene våres sammen...

Hadde det ikke vært for at hun faktisk forsvant så brått fra meg, hadde jeg havnet i samme situasjon,
hun fikk meg til å åpne øynene opp og tenke på det positive i livet,
hun fikk meg til å innse at, 1 dag uten medisin, er dødelig, er faktisk LIVSFARLIG. 

Jeg er så utrolig glad, utrolig glad for at jeg kom meg ut av den "fasen" i livet, der jeg ville gi opp alt, gidde en god faen i hva folk sa, 
og prøvde og gjøre for meg..

Og nå er jeg ENDELIG på rett kjør, på rett vei, på rett vei til å ikke ha ødelagt kroppen min, synet mitt er dårligere og bena mine verker hver dag, 
fordi jeg sluttet å ta medisin i den vanskelige perioden..
Jeg er bare så inderlig glad for at jeg forsto alvoret før både, nyrer, synet, bena og ALT ble ødelagt og jeg
enten er død eller sitter i rullestol og trenger hjelp til alt..

Det er vanskelig å forklare til noen som ikke har peiling. Det er en daglig kamp å være i smerte eller kvalme på innsiden
mens du ser awesome ut på utsiden.
Vær så snill og sett dette som statusen din i minst 1 time hvis du eller noen du kjenner har en usynlig sykdom
(ADD, ADHD, PTSD, angst, bipolar, depresjon, diabetes, fibromyalgi, MS, ME, leddgikt, kreft, hjertesykdommer, epilepsi, autisme etc.) "aldri døm det dere ikke forstår"

Dette er noe som går på facebook fortiden, og det var det som fikk meg til å tenke.. 
Tenke på ALLE de andre her i verden så sliter, har det vondt, tenker feil og gjør feile valg..
Og det gikk VELDIG inn på meg..

JEG HÅPER DETTE HJELPER NOEN ANDRE DER UTE, SOM ER/ HAR VÅRE I SAMME SITUASJON!
OG TIL DERE SOM MOBBER FOLK MED EN SYKDOM, FÅR KJENNE PÅ HVORDAN DET ER FOR OSS
SOM SLITER MED DEM!

 

 

 

 

Elena Victoria



Jeg heter Elena Victoria, er 18 år og kommer fra en liten plass mellom Bergen & Haugesund som heter Kvinnherad.
Jeg bor på Stord, og trives godt her.

På fritiden min, bruker jeg meste parten av tiden min på venner, familie, matlaging/ baking og fotografering!
Jeg er hobbyfotograf og brenner veldig for det!

Jeg er også veldig glad i dans/ zumba og baker en del!

Jeg har gått vg1 Restaurant og matfag & vg1 Design og håndverk. 
Jeg er også Veldig glad i hunden min Zappo, og mine 4 tantebarn som jeg også liker å bruke mye av tiden min på!

 

 

Les mer i arkivet » Februar 2016 » Januar 2016 » November 2015
hits